Grønn stær, grå stær, aldersrelatert makuladegenerasjon, osv.: øyesykdommer og hvordan oppdage de i tide

Bortsett fra et anfall av grønn stær hvor det intraokulære trykket plutselig øker veldig raskt, merkes grønn stær først når den allerede har påført vesentlig skade på synsnerven og/eller netthinnen. Vanlige symptomer er rennende øyne og synssvekkelser som buet og ekstremt nedsatt synsrekkevidde. Dette er området du kan se uten å flytte på hodet. Noen ganger forårsaker den svikt i synsfeltets midte, eller du kan se fargeringer når du ser på skarpe lys. Med visse typer grønn stær opplever de som er rammet, et generelt tap av synsskarphet og redusert kontrastsyn.

Akutt grønn stær er når det plutselig bygges opp et sterkt trykk i det rammede øyet. Dette kan ledsages av symptomer som f.eks. røde og «harde» øyne, øyesmerter og hodepine, kvalme, oppkast og fikserte pupiller (når pupillene ikke reagerer på lys) og plutselig synstap.

Grønn stær er et dekkende begrep for forskjellige varianter av sykdommen. De fleste karakteriseres av økt intraokulært trykk og/eller sirkulatorisk forstyrrelse som påvirker synsnerven. I mer sjeldne tilfeller, kan grønn stær også inntreffe ved lavt intraokulært trykk. Visse risikofaktorer fremmer økt intraokulært trykk, og sannsynligheten for å pådra seg én eller flere forskjellige typer grønn stær. Dette inkluderer sukkersyke, hjerte-kar-sykdommer, øyeinfeksjoner, myopi, en rekke kortisonbehandlinger, mulige tilfeller i familien og en alder over 65.

Det er typen grønn stær som bestemmer behandlingen. Øyedråper kan ofte bidra til å redusere intraokulært trykk. Alternativt kan laserbehandling eller kirurgisk inngrep oppnå ønsket resultat. Grønn stæroperasjon utføres vanligvis med lokalbedøvelse.

Akutt grønn stær anses som en akuttmedisinsk tilstand, og må behandles umiddelbart, ellers kan det føre til blindhet. Pasienten gis legemidler for det intraokulære trykket før det kirurgiske inngrepet.

Grønn stær kan ikke forebygges, men risikofaktorene kan påvirkes. Det å holde sukkersyke og hjerte-kar-sykdommer som f.eks. høyt blodtrykk, under kontroll kan bidra til effektivt å redusere risikoen for å utvikle grønn stær.

Avhengig av kataraktens stadium, kan symptomene vise seg på forskjellige nivåer. Typiske symptomer er bleknende farger og kontraster, dobbeltsyn om kvelden eller, under dårlige lysforhold, mer blending og redusert evne til å tilpasse seg lys og mørke. De som er rammet, opplever alvorlige synsbegrensninger: romlig syn, på nært hold (f.eks når du leser) og på langt hold (f.eks når du ser på TV).

Det er mange årsaker til grå stær. Den vanligste er øynenes naturlige aldringsprosess. Sukkersyke (type 1 og 2), hudsykdommer som eksem, tobakk, øyeskade, legemidler (f.eks. alle typer kortison), næringsmangel, kronisk betennelse i årehinnen og stråling (f.eks UV, røntgen eller infrarød) fremmer alle grå stær. Grå stær kan også være arvelig. I dette tilfellet er det vanligvis ikke-arvelige faktorer, som infeksjon med meslinger i livmoren.

Grå stær kan bare behandles ved hjelp av kirurgisk inngrep. Den fordunklede linsen erstattes med en kunstig (vanligvis laget av akryl eller silikon). Det kirurgiske inngrepet utføres vanligvis som en poliklinisk prosedyre, med lokalbedøvelse. Øyet som er hardest rammet, opereres først, og det andre øyet behandles vanligvis et par dager eller uker senere. Alt avhengig av hvor raskt det helbredes.

Aldersrelatert grå stær er en naturlig utvikling, og kan dermed ikke forebygges. Dette er ikke tilfellet hvis grå stær ble forårsaket av andre faktorer. Det er etablert en kobling mellom røyking og grå stær – å stumpe røyken kan derfor hjelpe med å forhindre sykdommen. De viktigste tiltakene for å unngå diabetes er å ha et variert kosthold, få nok søvn og regelmessig trening. Risikoen for å skade øyet derimot, kan reduseres ved å bruke vernebriller når du utfører farlige oppgaver (f.eks. boring eller pussing). For å unngå skade fra UV-stråler, bør du alltid bruke briller med riktig overflatebehandling. Er du på ferie eller i solstudio bør du for eksempel velge solbriller, og skibriller når du er på fjellet.

Med tørr makuladegenerasjon, trekker en del av netthinnen seg tilbake, blir tynnere og dør. Dette ødelegger fotoreseptorcellene i midten av netthinnen. Med fuktig makuladegenerasjon, vokser nye kar fra årehinnen inn i makula, der det resulterer i blødning og væskeansamling.

Selv om det ikke er mulig å kurere makuladegenerasjon, kan behandling ofte redusere eller til og med stanse sykdommens utvikling.

Omvendt kan makuladegenerasjon behandles i en poliklinisk prosedyre ved å injisere et visst legemiddel inn i øyet (intravitreal injisering), som skyver tilbake de nylig dannede blodkarene, og sørger for at makula «tørkes ut» igjen. Ettersom dette vanligvis ikke er en permanent behandling, må den gjentas regelmessig over flere år.

Ettersom makuladegenerasjon er en av de vanligvis aldersrelaterte øyesykdommene, bør man sjekke netthinnen regelmessig etter fylte 55. Dette betyr at man det kan iverksettes tiltak for å behandle sykdommen i dets tidlige stadier.

Flytere merkes via mørke, ofte gjennomsiktige prikker, striper eller slirer i synsfeltet – spesielt opp imot lyse bakgrunner,f.eks. når man leser eller ser på himmelen eller snø. De ser ut som de flyr rundt, men følger øynene dine mens de flytter seg. Dette fenomenet er også kjent som mouches volantes, eller «flyvende fluer».

«Flyvende fluer» forårsakes ofte av den naturlige aldringsprosessen til glasslegemet (corpus vitreum), som fyller mesteparten av øyeeplet. Det består av 98 prosent vann og 2 prosent proteinkomponenter og bindevevfibre. Disse komponentene oppløses vanligvis i vann og er dermed usynlige. Over tid krymper glasslegemet og blir flytende. Kollagenfibre klumper seg sammen og blir tåkete. Flytere er vanligvis en aldersrelatert øyesykdom. Omtrent to tredjedeler av personer i alderen 65–85 har slike plager, som påvirker nærsynte tidligere enn de som har vanlig syn, eller er langsynte. Metabolske forstyrrelser som sukkersyke og skade eller sår på øyet, eller visse legemidler, kan resultere i flytere.

Selv om «flyvende fluer» ofte anses som irriterende, er de som regel ufarlige og trenger ikke å behandles. Hvis fordunklingene forhindrer synet og livskvaliteten på en alvorlig måte, finnes det likevel behandlingsalternativer. Første alternativ er vitrektomi, hvor glasslegemet fjernes enten delvis eller fullstendig, og øyet fylles med væske eller gass i stedet for. Øyeleger anbefaler ikke denne behandlingen på grunn av den tilknyttede risikoen for blindhet. En ny og mindre risikabel prosedyre er laservitreolyse. Dette er en ikke-invasiv prosedyre som behandler flytere. Laservitreolyse utføres som en poliklinisk prosedyre med lokalbedøvelse og er så og si smertefri: En laser brukes til å oppløse eller knuse flyterne i glasslegemet (fotodisrupsjon). Sammenlignet med vitrektomi er denne behandlingen mindre risikabel og har færre bivirkninger.

Følgende unntak krever umiddelbar handling: Hvis flyterne plutselig blir mer intense eller øker i antall, eller hvis de er ledsaget av lysgrimt, kan dette være indikasjon på tidlige stadier av netthinneløsning. I dette tilfellet bør det gjennomføres en opftalmisk undersøkelse umiddelbart. Det samme gjelder dersom det forekommer et regn av sorte flekker: Dersom pasienten plutselig ser flere flekker som ser ut som regn eller bølgende røyk i synsfeltet, kan det være blødning i øyets glasslegeme som må undersøkes umiddelbart av øyelege, muligens på sykehus. Merk at du ikke vil være i stand til å kjøre i flere timer etter undersøkelsen på grunn av de pupilleutvidende øyedråpene som legen gir deg.

En rekke forskjellige faktorer påvirker øyets helse, og dermed øyets aldringsprosess. Dette omfatter et variert kosthold og en sunn livsstil. Videre bør overdrevent trykk på øynene unngås, slik som kraftig gnidning.

De som er rammet, lider ofte av hodepine, sviende øyne eller generell overbelastning av øynene, som ofte følges av utmattelse. I tillegg er det tåkete syn, irriterte øyne og dobbeltsyn.

Ved latent skjeling er ikke pasientenes øyne helt parallelle, og dette reduserer romsynet deres. Hjernen og øyemusklene prøver å unngå dobbeltsyn, noe som kan gjøre pasientene veldig slitne. En rekke forskjellige faktorer påvirker heterofori: alkoholinntak, stress, utmattelse og psykologisk belastning. Mange timer foran en dataskjerm kan også fremme heterofori.

Latent skjeling er vanligvis et symptom på overbelastning av øynene og blir ofte ikke behandlet. Dersom det resulterer i svekkelse, kan heterofori korrigeres med prismebriller. Dette utjevner ujevnt syn takket være en spesiell polering i minst ett av brilleglassene. Dette forbedrer øynenes bevegelighet og samhandling, og gir brukerne mer avslappet og bedre syn.

Selv om heterofori ikke kan forhindres, er det flere tiltak som kan forebygge konsekvenser som f.eks. synsproblemer. Men det er ting du kan gjøre for å unngå konsekvenser som f.eks. synssvekkelser. Spedbarn og små barn bør derfor sjekkes regelmessig, slik at de kan få behandling så raskt som mulig.

I de fleste tilfeller rammer konkomitterende strabisme spedbarn og små barn. Med konkomitterende strabisme kan øynene bevege seg i alle retninger, men fokuserer fortsatt ikke på samme gjenstand. Skjelevinkelen er lik i alle retninger.

Konkomitterende strabisme er enten arvelig eller forårsaket av langsynthet. Andre mulige årsaker er synssvekkelser i ett øye, eller restriksjoner i romlig syn.

Konkomitterende strabisme kan behandles ved hjelp av okklusjonsbehandling. Det sunne øyet dekkes i alt fra et par timer til flere dager for å lære det skjelende øyet å se riktig. Det visuelle senteret får dermed de impulsene det trenger for å trenes skikkelig opp.

Konkomitterende strabisme kan ikke forebygges. Men det er ting du kan gjøre for å unngå konsekvenser som f.eks. synssvekkelser. Spedbarn og unge barn bør derfor sjekkes regelmessig slik at man kan starte behandlingen tidlig, hvis nødvendig.

Ved paralytisk strabisme svikter plutselig en eller flere ytre øyemuskler eller forsynende nerver. Pasienter kan helt plutselig se dobbelt og klage over dårlig romlig syn, som ofte følges av kvalme, hodepine og til og med svimmelhet. Pasienter kan oppleve overfølsomhet for lys, «skjelvende» eller sviende øyne, og overflødig blunking. Skjelevinkelen varierer avhengig av synslinjen. Personer som lider av paralytisk strabisme, kompenserer ofte for dette ved å vri på hodet for å lindre den paralyserte muskelen. Med andre ord, heller de med hodet til de kan se rett.

Paralytisk strabisme kommer vanligvis av skade, nevrologisk sykdom på en hjernenerve eller betennelse i en øyemuskel. Sirkulasjonsforstyrrelser eller svulster, for eksempel i hjernen eller øyehulene, kan føre til paralytisk strabisme.

Behandling av paralytisk strabisme varierer avhengig av årsaken. Ett alternativ er å korrigere problemet med et par prismebriller, som jevner ut ujevnt syn takket være en spesiell polering på minst ett av brilleglassene. Alternativt kan den rammede øyemuskelen opereres, og nervegiften botulinum kan administreres som behandling. I noen tilfeller kurerer paralytisk strabisme seg selv etter flere uker eller måneder.

Forebyggingsmulighetene avhenger av årsaken til paralytisk strabisme, og er for forskjellige og varierte til å forklares inngående her. Øyelegen din foreslår gjerne en egnet diagnose.

Hornhinnen på begge øynene blir tynnere og kjegleformet. Pågående deformasjon fører til at synsskarpheten blir dårligere. Dette kan indikere begynnelsen på keratokonus hvis pasientens styrke endres raskt over kort tid. Begge øynene rammes, men ikke alltid i samme grad. Keratokonus kan oppstå i barndommen, men viser seg vanligvis i 20–30-årsalderen. Sykdomsutviklingen varier også fra person til person. Noen opplever keratokonus som et lite synsproblem, mens andre kan trenge operasjon. Vanligvis gjør keratokonus det umulig å bruke kontaktlinser. Pasienter i avanserte stadier av sykdommen klager over forvridd syn eller ringer rundt skarpe lyskilder, skyggeformasjon på gjenstander, dobbeltsyn, økt lyssensitivitet og begrenset syn om kvelden og i mørket.

Det finnes ikke nok informasjon om årsakene og risikofaktorene til keratokonus, til tross for at det er blitt utført mange studier. Antatte årsaker inkluderer thyroid dysfunksjon og genetisk predisposisjon, da keratokonus kan inntreffe flere ganger i samme familie. En høy risikofaktor for keratokonus er kraftig og regelmessig gnidning i øyene over lange tidsperioder, for eksempel på grunn ev allergi.

Behandling av keratokonus varierer avhengig av årsaken, men bør startes så tidlig som mulig. Hvis skjoldbruskkjertelen er ansvarlig, kan behandling med skjoldbruskhormoner være til hjelp. Senere er ofte hornhinnetransplantasjon det eneste alternativet.

Etter all sannsynlighet kan ikke keratokonus forebygges, ettersom genetiske faktorer sannsynligvis spiller en rolle i årsaken. Men risikofaktorene kan minimeres og i tilfelle allergi, bør pasienter unngå å gni seg i øynene eller gjøre det de kan for å forhindre kløe. Dette kan omfatte desensibilisering eller inntak av egnet medisin.