Det menneskelige øyets sammensatthet - fra blindsonen og makula, til sentralt og perifert syn

I løpet av de siste 500 millioner årene, har utviklingen frembrakt en utrolig mangfoldighet av forskjellige øyne fra en enkel lysfølsom flekk. Dette har vist seg å være et større utviklingsskritt på grunn av at seende vesener nyter klare fordeler i forhold til blinde arter. Forskere har delte meninger om hvorvidt denne mangfoldigheten stammer fra ett eneste protoøye eller om øyet har utviklet seg uavhengig ved flere anledninger. Forskjellige organismers behov har gitt forskjellige type øyne, fra flate øye, innsunkne øyne, naglehulløyne, og sammensatte eller komplekse øyne, til linsebærende øyne sett hos virveldyr, inkludert mennesker. Den siste typen øyne rangerer som ett av de mest sofistikerte synsorganene som utviklingen har produsert så langt. Utviklingen av øyne med linse gjorde det mulig å oppfatte omgivelser som både var lyse og skarpe på samme tid. Men selv menneskeøyet har utviklingssvakheter...

Hjernen, som samarbeider med øynene våre, spiller en nøkkeldrolle i menneskesynets sammensatte verden. Ubemerket og med tilsynelatende minimal innsats, kompenserer den for øynenes svakheter. Altså teamarbeid på sitt aller beste!

Når linseøynene hos virveldyrene – og følgelig våre egne menneskeøyne – utviklet seg, skjedde det noe merkelig. I motsetning til blekkspruter for eksempel, som har svært utviklede, bobleformede øyne med linse som oppsto gjennom invaginasjon av ytterskinnet, ble menneskeøyet – tilsynelatende tilfeldig – formet helt forskjellig som en utvekst fra hjernen. Ved første øyekast ser dette ut til å være en mindre forskjell, og har til og med fordeler siden det gjør det mulig for et øye med samme størrelse å inneholde flere fotoreseptorceller. Men merkelig nok, er våre lysfølsomme celler plassert feil vei rundt netthinnen, og peker tilbake inn mot kroppen, mens nervecellene våre peker mot lyskilden. Det betyr hovedsakelig at vi har et "omsnudd øye", som krever at hjernen får ting inn i rett perspektiv. Det betyr også at mennesker og alle virveldyr har det som er kjent som den blinde flekk.

I tillegg til den blinde flekk har alle menneskeøyne også et område på netthinnen som gir høykvalitets fokusert syn kjent som makula, eller den gule flekken. Makulas midte inneholder den høyeste konsentrasjonen av stavceller, en av øyets to typer fotoreseptorceller. Denne lille, midtre gropen – fovea centralis – befinner seg midt i makula og er ansvarlig for skarpt, sentralt syn.

Dyr som trenger godt nattesyn, har vanligvis store øyne – tenk på ugler, eksotiske dyr som spøkelsesaper, og til og med katter. Katter har faktisk også en spesiell netthinne som inneholder et refleksjonslag, som gjør at mer lys kommer fram til netthinnen. Øynene til dyr som jakter om natten, er bygd opp forskjellig fra menneskeøyet. Sammenlignet med dagdyr, har nattdyr mange flere tapper (ansvarlig for å føle lysstyrke) enn staver (ansvarlig for å fargeoppfatning).

Derfor utgjør tappene våre et vesentlig element ved å gi oss fargesyn. Vi har tre typer tapper som har maksimal følsomhet, enten til rødt, blått eller grønt lys, henholdsvis, som samsvarer til dagslysets spesifikke bølgelengder. Om natten taper vi lyset av disse tre fargebølgelengdene. Som en følge, har vi ikke lenger tilgang til fargeinformasjonen, så det er bare stavene våre som er aktive – og det er grunnen til at alt ser grått ut.

Man kan si at ethvert levende vesen har det øyet det har gjort seg fortjent til. For dyr som vil kunne være neste punkt på et rovdyrs meny, er det viktig å ha et utmerket syn til alle kanter. Dette er grunnen til at harer, dådyr og andre potensielle byttedyr har øynene på siden av hodet. Men dette gjør det vanskeligere for dem å bedømme dybde og avstand.

Takket være våre forovervendte øyne, kan vi mennesker bedømme dybde og avstand utrolig godt, selv om vi ikke har 360 graders synsfelt, sannsynligvis fordi vi ikke trenger det lenger.

Visste du at vi strengt talt faktisk ikke stirrer på en gjenstand når vi fokuserer på den? Fotoreseptorcellene på netthinnen vår reagerer bare på endringer i lysforhold. Så hvis vi virkelig stirret på noe, ville det ubevegelige bildet begynne å falme. Men naturen har som alltid en løsning: Øynene våre gjør hele tiden bitte små vilkårlige bevegelser, uten at vi en gang merker det, for å sørge for at vi holder gjenstanden i fokus mens vi ser ting rundt oss samtidig. Så selv om vi fikserer på ett punkt, gjør øynene våre stadig korte og raske bevegelser kjent som sakkader.

Perifert syn er den delen av synet vårt som er utenfor vårt sentrale, fokuserte blikk. Hensikten med perifert syn er å gi oss et første inntrykk eller sammenheng før vi fokuserer på noe, så det fungerer forskjellig i forhold til vårt fokuserte syn. Perifert syn dekker godt over 90 prosent av synsfeltet vårt selv om det bare har tilgang til cirka 50 prosent av fotoreseptorcellene. Hovedsakelig betyr det at evnen til å skjelne små detaljer forsvinner i vårt perifere syn grunnet dets mye lavere skarpsyn eller oppløsning. Men vårt perifere syn er mye bedre på å oppfatte bevegelse, fordi vi fremdeles behøver evnen til raskt å identifisere mulige farer.

1. Be om ekspertrådgivning hos optikeren din for å finne ut hvilke progressive glass som egner seg best for deg.
2. Bruk de progressive brilleglassene nesten sammenhengende helt fra starten av – spesielt når du er mye ute på farten. Dette vil hjelpe hjernen din til å bli vant til ditt nye forbedrede syn mye raskere. Dette vil hjelpe hjernen din til å bli vant til ditt nye forbedrede syn mye raskere.