Det menneskelige øye

Hornhinnen er øyets ytre lag, og er fuktig takket være tårevæsken som dekker den. Den er innlemmet i det som er kjent som sklera (den hvite delen av øyet). Sammen former de det som ekspertene kaller tunica externa bulbi. Hornhinnen er som et vindu: Den er diskformet og gjennomsiktig, og slipper lys inn i øyet. Den beskytter også øyet mot ytre påvirkninger som smuss, støv eller overfladisk skade. Den er av naturen veldig elastisk. Kurven gir den dessuten optiske kvaliteter og spiller en nøkkelrolle for at vi skal kunne se klart.

Skleraen, den hvite delen av øyet, er tykkere og sterkere enn hornhinnen og beskytter dermed øyet mot skader. Den dekker i praksis hele øyet, med bare to unntak: Foran har vi den innhyllede hornhinnen, mens på baksiden har vi synsnervefibrene.

Pupillen er den sorte flekken midt i det menneskelige øye. Den reagerer på innfallende lys og tilpasser seg intensiteten. Det er ikke selve pupillene, men irisen som gjør dette mulig. Stemningsleiet kan også påvirke størrelsen til pupillene. Frykt og glede kan for eksempel få pupillene våre til å utvide seg, mens alkohol og rusmidler kan også få de til å endre størrelse.

Iris, en fargerik ring, omringer pupillen og fungerer på samme måte som en åpning: Den kontroller mengden lys som slippes inn i øyet. I lyse omgivelser sørger den for at pupillen blir mindre, slik at mindre lys slipper inn. I mørket skjer det motsatte: Lukkemuskelen åpnes, og pupillen utvides. Den sørger dermed for at mer lys slippes til øyet når det er mørkt, og mindre lys i lyse omgivelser. Iris bestemmer også fargen til øynene våre, og har en unik struktur hos hver av oss. Den har også fått navnet sitt fra den greske regnbuegudinnen. Interessant nok har ikke fargen på iris noen innvirkning på synet i det hele tatt. Personer med brune øyne ser ikke verden «mørkere» enn personer med lysere øyne, f.eks. blå øyne.

Det menneskelige øye har fremre og bakre kamre. Det er kaviteter i fremre del som inneholder en vannaktig væske. Væsken inneholder viktige næringsstoffer for linsen og hornhinnen. Den tilfører dem oksygen og bidrar med å bekjempe patogener. Den vannaktige væsken i øyets kamre har en annen jobb: Den bidrar til å bevare øyets form.

Øyets linse samler lyset som slipper inn i pupillen, og sørger for et skarpt bilde på retina. Den er elastisk og kan tilpasse formen ved bruk av ciliærmuskelen for å fokusere på gjenstander på nært eller langt hold. Dette betyr at når vi ser på gjenstander i nærheten, kurver linsen seg for å la oss se klart. Når det gjelder gjenstander som er lenger unna, blir den flat igjen, og dermed ser vi klart. Linsen snur bildet vi ser på hodet og visualiserer det foran hornhinnen, bak mot front. Det snus bare «riktig vei» når det behandles av hjernen senere.

Strålelegemet spiller en viktig rolle for synet: Den produsere en vannaktig væske og inneholder ciliærmuskelen (musculus ciliaris). Ved å tilpasse linsen sørger den for at vi kan fokusere på gjenstander både på kort og lang avstand.

Innsiden av øyet, mellom linsen og retina, fylles av glasslegemet. Dette utgjør mesteparten av øyet og, som navnet antyder, representerer legemet. Det er gjennomsiktig og består av 98 prosent vann, og 2 prosent natriumhyaluronat og kollagenfibre.

Netthinnen behandler lys- og fargestimuli slik at de sendes til hjernen via synsnerven. Enkelt fortalt fungerer netthinnen som en katalysator: Den bruker sanseceller for å konvertere det innkommende lyset, som igjen behandles av hjernen. Disse sansecellene består av tapper (for å kunne se i farger) og staver (for å kjenne igjen lys og mørke). Ingen annen plass i øyet er de like tettpakket som midt i netthinnen, eller den gule flekken: Omtrent 95 prosent av alle sansecellene er spredt over et område på ca. 5 kvadratmillimeter. Dette er omtrentlig på størrelsen med et knappenålshode.

Øyets årehinne er plassert mellom sklera og retina, og overgangen mellom strålelegemet og iris. Det sørger for tilførsel av næringsstoffer til reseptorene på retina, holder retinatemperaturen konstant og er også involvert i akkomodasjon, dvs. skiftet mellom nærsyn og langsyn, omtrent på samme måte som når en kameralinse fokuserer.

Synsnerven har ansvaret for å overføre informasjon fra retina til hjernen. Den består av én million nervefibre (aksoner), er omtrentlig en halv centimeter tykk, og går ut av retina via papillen. Dette punktet er også kjent som «blindsonen», da retina ikke har noen sanseceller der. Det er derfor bildet som genereres av hjernen faktisk er en sort flekk. Vanligvis kompenserer de små grå cellene våre for dette for å gi oss et jevnt syn. Men dette punktet oppfattes ikke vanligvis bevisst, da hjernen «oppveier» feilen.

Lite område, stor innvirkning: Fovea er på under to millimeter, men utspiller vesentlige roller i synssystemet vårt. Den befinner seg midt på retina og er full av sanseceller som lar oss se så klart som mulig, og i farger, i løpet av dagen. Når vi ser på en gjenstand, roterer øynene våre automatisk slik at de kan avbildes på fovea.

De er omtrent like store som en mandel, sitter på utsiden av øyehulen og produserer tårer når vi trenger det: tårekanalen. Sekresjonen, som består av salt, proteiner, fett og enzymer, brukes til å supplere og beskytte hornhinnen og fjerne fremmedlegemer fra øyet.

Øyelokkene fukter øyet hver gang vi blunker, og de lukker seg som en refleks for å kunne beskytte mot vind, væsker og fremmedlegemer. I gjennomsnitt blinker vi åtte til tolv ganger i minuttet, og dermed spres tårevæske over øyets overflate på en brøkdel av et sekund. Dette fukter hornhinnen og hindrer den i å tørke ut.

Øyevippene ser ikke bare pene ut, de har også en praktisk funksjon: Jobben deres er å forhindre at støv, smuss og andre fremmedlegemer tar seg inn i øyet. Alt dette skjer automatisk: Så snart hårene kommer i kontakt med noe, eller hjernen forventer at dette kommer til å skje, lukker øynene seg som en refleks.

Øyenbrynene beskytter øyet mot svette som kan renne ned fra pannen.