Brillens historie

I følge eksperter er briller den femte viktigste oppfinnelsen etter at menneskeheten oppdaget ilden og fant opp det første hjulet. Grunnen: For første gang i menneskets historie kunne millioner av mennesker nyte godt syn til tross for synsproblemene deres. I dag tar vi dette for gitt, men i århundrer var det simpelthen ingen løsning for de som led av synssvekkelser – brillene var ikke oppfunnet enda. Det tok lang tid å utvikle de moderne brillene vi kjenner i dag. Denne prosessen krevde mye eksperimentering, og mange forskjellige typer briller kom og gikk. BEDRE SYN forteller brillens historie – fra begynnelsen som «lesesteiner» til deres omdannelse til ettersøkt livsstils- og motetilbehør.

Brillens oppfinnelse anses som et vesentlig skritt fremover for menneskets kulturelle historie: Plutselig kunne ikke bare personer som led av synssvekkelser utspille en aktiv rolle i dagliglivet, men også studere lengre, utvide kunnskapene deres og gi dem videre til andre. Den store romerske taleren Cicero (106–43 f.kr.) klagde over hvor vanskelig det var å få slaver til å lese tekst høyt. Eller den spesielle visuelle enheten skapt av keiser Nero (37-68 e.kr.): Han så hans elskede gladiatorkamper med en gjennomsiktig grønn sten i håp om at lyset ville friske opp øynene hans. Denne troen vedvarte til det 19. århundre. «Solbriller» fra den perioden hadde grønne glass som også ble brukt innendørs. Men når og hvor begynte faktisk oppfinnelsen av ekte synshjelpemidler?

Mot slutten av det 13. århundret oppnådde glassmakerne for første gang et stort gjennombrudd, de slipet to konvekse linser, plasserte hver av disse i en trering med et skaft, og koblet disse sammen med en nagle. Og eureka: De første brillene var laget! Disse «naglebrillene» hadde ingen måte de kunne festes på brukerens hode på. Men de var det ypperste innen synskomfort. For å forbedre synet måtte brukeren bare holde det «doble glasset» foran øyene. Oppfinnelsen ble til og med udødeliggjort i en bygning i regionen. I 1352 malte Tomaso di Modena freskomaleriene i domkapittelet i det dominikanske klosteret i San Nicolo, Treviso; inkludert et leseglass og dobbelt-naglede briller. Til tross for glassmakernes innsats, var det ikke ikke mulig å holde glassproduksjonens mysterier hemmelig. For å sørge for at Venezia forble markedsleder i glassindustrien var det kun de som strengt fulgte glassmakernes bestemmelser som fikk laget «øyeglass» etter 1300. Over tid fant også klinkebrillene veien til Tyskland: Det eldste eksemplaret ble funnet i Wienhausen Abbey, i den nordre delen av landet.

Ettersom årene gikk, erstattet glassmakerne skaftet i klinkebrillene med en bue, og treinnfatningen med bly. Resultatet markerer et annet viktig steg innen synshjelpemidlenes utvikling: briller med brillestenger likt de vi kjenner i dag. Stadig mer varierte materialer ble tatt i bruk: På 1500-tallet begynte man å bruke lær, skilpaddeskjell, horn, ben fra hval, jern, sølv og bronse. Alt dette var materialer bare de rike hadde råd til.

Synshjelpemidler i alle former og størrelser ble utviklet i kjølvannet av lesesteinen. For eksempel: Monokkelen var et populært tilbehør blant velstående menn og kvinner i Tyskland og England fra og med 1727. Lorgnetten, et synshjelpemiddel du holdt foran øynene med et håndtak, fulgte i 1780. Nuremberg-brillene, som folk ikke så hengivent kalte «neseknusere», daterer også fra denne tiden. Dette var en elegant innfatning som bestod av en lang, enkelt ståltråd omviklet rundt brilleglassene. Selv om den var laget av relativt enkle materialer, var den ekstremt populær helt frem til 1800-tallet. Så endret moten seg, og folk valgte pincenez i stedet. «Stjernen» blant synshjelpemidler hadde to brilleglass koblet samme med en ståltråd montert i ringer som satt høyt på brukerens nese. Fra 1841 av var ikke noe annet design like betegnende for den velstående tyske middelklassen.